Søg

«Bevissthet, bevissthet, bevissthet»

28.11.2014

Parallellspråklighet | Oslo 30.10.2014
Dette var konklusjonen man satt igjen med etter det norske Språkrådets konferanse på Nasjonalbiblioteket i Oslo. Konferansen handlet om hvordan institusjoner for høyere utdanning løser utfordringer med parallellspråklighet.
Tekst: Malene Berthelsen Lindgrento_veje.jpg
På konferansen var det særlig et dilemma som gikk igjen: skal man satse på nasjonalt fagspråk eller engelsk akademisk språk? I en internasjonal og globalisert verden er det stadig mer press på institusjonene for høyere utdanning i Norden. Å finne en løsning på hvordan man skal håndtere det multispråklige presset er vanskelig av mange grunner. Språk er personlig, politisk, ekskluderende og inkluderende, og det er mange verdier å ivareta samtidig. Det skaper for mulighter for noen og stenger dører for andre. Språk er der alltid, men man skal heller ikke ta det for gitt. Og språkpolitikk skal ikke være, som Frans Gregersen sa det, «en gestus i den frie luft»  - Man skal ta språkpolitikk på alvor, for det kommer ikke av seg selv.

Ulike institusjoner i Norge og Danmark forsøker å behandle parallellspråklige utfordringer og muligheter på forskjellige måter. Ulike fagtilbud, status og visjoner skaper ulike språkbehov, men det var også flere fellestrekk i tankegodsene de fremla for forsamlingen. Et av disse var at det er behov for en terminologiutvikling på nasjonalspråkene (her dansk, norsk, samisk og walisisk). Nedover kan du lese en kort oppsummering av foredragsholdernes hovedpunkter.

«Bruk norsk når du kan, og engelsk når du må»
Ernst Håkon Jarh, dekan ved Universitetet i Agder, var først på banen med foredraget «En språkpolitikk for kunnskapssektoren». Jahrs misjon var å sette ting i historisk perspektiv, og budskapet var som følger: Fenomenet parallellspråklighet er ikke nytt, selv om begrepet ble brukt for første gang av Olle Josephsson i 2001. At det er flere språk parallellt i et samfunn eller på et område er normaltilstand, enten det er engelsk, latin, tysk eller et annet språk som konkurrerer med nasjonalspråket. Løsningen er at vi skal sikre at begge språkene fungerer som fullverdig kulturspråk og vitenskapelig språk. Dette koster, og det krever bevissthet.

«Språkpolitikk skal ikke være en gestus i den frie luft»
Frans Gregersen er medlem av Nordisk gruppe for Parallellspråksgruppen og Dphil ved avdeling for skandinaviske studier og lingvistikk ved Københavns universitet. Han etablerte det faglige grunnlaget for konferansen med innlegget «Kan man bruge to sprog parallelt?». Parallellspråklighet er når to språk med samme formål blir brukt innenfor samme samfunnsmessige forhold eller domene. Internasjonalisering, og dermed bruk av andre språk enn nasjonalspråket i enkelte institusjoner, er nødvendig både for samfunnets, forskningens, fremtidens og studentenes fremtids skyld. Men med flere språk oppstår flere utfordringer; mange frykter at språkdøden starter på forskningsfeltet, og man opplever at språk kan være både inkluderende og ekskluderende. Engelsk skaper nye skiller og nye rettigheter. Det er alltid noen som har retten til engelsk og rett til å bestemmer hva som er godt engelsk. Ved flere språk dannes det flere diskursive fellesskap, og det hele blir mer komplekst. Løsningen er å finne ut av hvordan man skal håndtere dette. Vi må gå inn i det som skjer og tenke over hvilke støtteforanstaltninger som skal inngå i en språkpolitikk.

“Vi trenger forskjellige vinduer ut mot verden”
Delyth Prys, Head of Language Technologies Unit ved Bangor University, holdt foredrag om “Terminology and Language Policies at Universities in Wales”. Hun gav konferansen et komparativt innsyn med erfaringer omkring walisisk og engelsk. Hun kjemper for en walisisk revitalisering, blant annet gjennom å satse på å støtte terminologi. De benytter seg også av nettbaserte portaler, «porths»,  hvor både majoritetsspråket og majoritetsspråket er til stede, og man kan få tilngang til terminologiordbøker. Hun avsluttet skarpt med spørsmålet «Why bother?». Det er kostbart og tidskrevende, men vi trenger forskjellige vinduer ut mot verden, og folket skal ha rett til tjenester på sitt eget språk.

«Sterk faglig forankring og våkenhet omkring behov»
Anne Holmen fra Center for Internationalisering og Parallellsprogliged (CIP) ved Københavns Universitet tilføyde praktiske eksempler på hvordan man kan løse utfordringer med parallellspråklighet. CIP ble opprettet i 2008, og mye av handlekraften ligger i at de er forankret på et institutt, og derfor har mange sparringspartnere med mye kompetanse innenfor språk- og områdestudier. Problemet med språksentre er ofte at de er for frakoblede og autonome, og at det derfor er vanskelig å få ting gjennom. CIP sine sentrale oppgaver er å være et forskningssenter, et ressurssenter og et kompetanseutviklingssenter. Språkkurs blir arrangert etter behov og retter seg mot både ansatte og studenter. Holmen mener at nøkkelen kan ligge i å være realistiske, gå etter etterspørsel og ha en «Nu det slut med nul fejls kulturen»-tankegang når det gjelder språkforventninger.

«The Best of Both Worlds»
Marita Kristiansen ved Handelshøgskolen i Bergen beriket seminaret med eksempler fra NHH, der engelsk stadig blir sterkere. Et eksempel på dette er at det var vanskelig for Kristiansen å få tak i visittkort på norsk. Hun mener løsningen på parallellspråksutforsringen er at man må skape bevissthet og gå for «The Best of Both Worlds», «- som Hannah Montana sier». NHH har et nasjonalt ansvar for vedlikehold og videreutvikling av norsk som fagspråk, og de skal bruke det språket som er mest formålsmessig. De holder også på med å utvikle parallellspråklig kompetanse, blogging, en tjenesteinnovasjon som heter CSI (Center for service innivation) og termdatabase (CLARINO-prosjektet). Mye av det som skjer, er som hos CIP basert på behov som oppstår. Det finnes mange prosjekter, men det viktige er å følge opp strategiene med klare målsetninger, og ikke minst – sette av ressurser til det.

«Balanse mellom lokal og regional forankring av et internasjonalt næringsliv»
Dag M. Dalen, økonom og professor, fortalte om tilstandene på BI. Det er en internajsonal høgskole, som har flere ikke-norske ansatte og studenter enn mange andre institusjoner i Norge. Derfor er det naturlig at engelsk står sterkt. Engelsk blir brukt som undervisningsspråk fordi det skal tiltrekke studenter og forskere, være et arbeidsspråk, være et virkemiddel for å stimulene tverrkulturell forståelse og det er en autentisk form for språkundervisning. Men man skal også ha en balanse mellom norsk og engelsk: En lokal og regional forankring av et internasjonalt næringsliv. BI sin satsing på norsk fagspråk kommer blant annet til uttrykk i at de har en rekke fagbøker på norsk, skrevet av norske fagbokforfattere. Dette er med på å skape en sterk norsk base som er synlig for studenter og de ansatte.

«Sterkere faglig forankring»
Ellen Margrete Grong ved Universitetet i Bergen formidlet at UiB ønsker mest mulig parallellspråklighet i praksis. Men dette mener hun er en romslig formulering. De arrangerer språkkurs i akademisk engelsk og har en nettside for språkressurser, men mangler en faglig forankring og sparringspartner slik som CIP har på KU.

«Krevende, men nødvendig»
På Samisk høgskole er parallellspråklighetstrykket stort, og som i Wales må de kjempe for å bevare og utvikle samisk fagspråk. Jonanna Johansen ved høgskolen fortalte at skriftlig formidling er et problem for mange fordi det er vanskelig å nå ut, og det er mer økonomisk lønnsomt å bruke norsk eller engelsk. Men likevel har det blitt skrevet flere samiske doktoravhandlinger, og det er en uskreven regel om at 90% av fagene emnene skal være på samisk. Dette er et bevisst valg som de står fast ved selv om det koster og krever mer.

«Ikke mer Practice when you speech”
Glen Ole Hellekjær ved UiO pekte på at det kanskje er for store forventninger og krav til studentenes engelskkompetanse, og at universiteter og høgskoler ikke gjør jobben sin med engelskundervisning. Språk må ikke bli sett på som et «public good» som alle automatisk innehar, men integreres gjennom faglig innhold.

«Er internasjonalisering i seg selv høyning av nivået?»
Sist ut var Sigmund Ongstad fra Høgskolen i Oslo og Akershus og fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier. Fokuset her var på engelskfremmende tiltak som studiepoenggivende emner i engelsk og masterstudier på engelsk. Men de har også norsk for utenlandske studenter. Ongstad mener at hovedutfordringene ligger i markededstilpasninger, og at det ikke finnes god nok terminologi på norsk. I tillegg savner han en nordisk orientering og et mer kritisk øye på tanken om at engelsk automatisk fører til forhøying av nivået.

Paneldebatt
Konferansen ble avrundet med en paneldebatt. Der ble det blant annet diskutert positive ting ved bruk av engelsk. Det kan være med på å legge grunnlag for innovasjon. Med å ha engelskspråklige studenter på norske/ danske utdannelsesinstiusjoner kan vi plukke gode hjerner, og gjennom å skrive på engelsk kan vi bidra internasjonalt.

Også problemer med parallellspråklighet ble diskutert, særlig fra studentenes side. Norsk som fagspråk er ganske prekært for mange studenter. Man blir oppfordret til å skrive engelske faguttrykk som man ikke føler seg komfortabel med. Dette blir som en akademisk arvesynd dersom det ikke blir etablert gode norske faguttrykk eller hvis man ikke lærer hvordan man skal bruke termene. Et annet problem er hjerneflukt. Hva gjør man med internasjonale studenter som ikke lærer seg språket, og derfor drar hjem igjen etter endt utdannelse?


Løsninger på problemer som ble diskutert, kan i følge panelet kan være å finne et bedre belønningssystem for norskspråklig fagarbeid,  gi poeng for å skrive lærebøker, lage handlingsplaner, ha mer om fagspråk som forberedende på universitetet, f.eks sammen med ex.fac? Konklusjonen som dirret i luften da siste ord var sagt, var «Bevissthet, bevissthet, bevissthet».